Snakke med fienden = svik?
Artikkel trykket av Klassekampen i en litt kortere versjon august 2022.
Fire lange, tankevekkende artikler i Klassekampen i sommer, av Jesús Alcalá, er skrevet på en utfordrende måte og har klart å vekke reaksjoner. Men forfatterens hovedtanke er egentlig ikke blitt debattert. Han er skremt av gruppetenkningen hos begge parter i Israel-Palestina-konflikten og mener at både israelere og palestinere dyrker en ekstrem nasjonalistisk identitets-tenkning som i ytterste konsekvens kan ligne på nazistenes «Blut und Boden»-ideologi. «Både sionismens Israel og PLOs Palestina er samfunnskonstruksjoner som mytologiserer Opphavet, og som dermed i en forstand beveger seg mot totalitarisme. Identitetstenkningen er så grunnleggende at den krever både kropp og sjel av folk», sier han i artikkelen «Hverandres speilbilder 27.07. Gjennom de fire tekstene beskriver han mange oppsiktsvekkende eksempler, like mye fra begge parter i konflikten, og viser hvor lik tankegangen i grunnen er hos begge. Det tragiske og skremmende er at den hindrer dem i å se hverandre som medmennesker, lytte til hverandre og snakke med hverandre. Og Alcalá mener at de må snakke sammen.
- Snakke med fienden? Er ikke det svik mot ens egne? Landsforræderi!
Jo, det er en utbredt oppfatning hos både israelere og palestinere. Derfor skjer det nesten ikke.
Men noen prøver. I den tredje av Alcalás tekster, «Skype with your enemy» (30.07.), forteller han blant annet om en organisasjon av palestinske og israelske ungdommer som gjennomfører nettbaserte samtaler på tvers av grensene. I Gaza slo Hamas til mot dem i april 2020, forteller Alcalá: «Gruppens grunnlegger, Rami Aman, og sju andre gruppemedlemmer ble arrestert. Hamas begrunnet pågripelsen som følger: «Enhver form for aktivitet knyttet til eller kontakt med den israelske okkupasjonen er under enhver omstendighet en forbrytelse, straffbar etter loven og et svik mot folket og deres offer» (Hamas-talsmann Iyad al-Bozm på Facebook, 9. april 2020.)» At palestinske ungdommer snakket med israelske, ble altså av Hamas oppfattet som kontakt med den israelske okkupasjonen. Dette er en streng fortolkning av begrepet normalisering, som har blitt sentralt i BDS, bevegelsen for boikott, desinvestering og sanksjoner mot Israel.
Grunntanken i normaliseringsbegrepet er at kontakt med Israel og israelere koloniserer palestineres sinn og bevissthet og får dem mer eller mindre til å oppfatte okkupasjonen og undertrykkelsen som en normaltilstand, en realitet man bare må avfinne seg med. Dermed svekkes motstandsviljen.
Den palestinske kampanjen for akademisk og kulturell boikott av Israel, PACBI, var en forløper for og er en integrert del av BDS. PACBI har definert ‘normalisering’ som “ … the participation in any project, initiative or activity, in Palestine or internationally, that aims (implicitly or explicitly) to bring together Palestinians (and/or Arabs) and Israelis (people or institutions) without placing as its goal resistance to and exposure of the Israeli occupation and all forms of discrimination and oppression against the Palestinian people.” (https://www.972mag.com/what-is-normalization/). I denne definisjonen er altså målet med kontakten avgjørende. Hvis målet ikke er motstand mot okkupasjonen, diskrimineringen og undertrykkelsen, kalles det ‘normalisering’ og oppfattes som undergravende virksomhet, og altså svik. Men menneskets bevissthet er ikke så entydig som mange ideologer gjerne vil ha det til. Når målet med en handling er et kriterium, blir det vanskelig for andre å dømme. Og man kan godt være enige om et mål og likevel uenige om hvilke veier som fører til målet.
«Thou shalt reject normalization of Israel’s narrative and monopoly», lyder ett av de «10 bud for BDS-solidaritet» som er formulert av den kristne bevegelsen «Global Kairos for Palestina». Hans Morten Haugen, som representerer den norske grenen av Kairos-bevegelsen, mener i et innlegg 10.08. at Alcalá altfor lettvint beskylder Kairos-bevegelsen for å være «nyttige idioter» for den mest ekstreme ideologien hos BDS. Haugen mener for eksempel at Alcalá feiltolker dette budet, når han ganske enkelt bemerker at det «fordømmer «normalisering» som synd». Det ser nemlig ut som om Alcalá tenker at ordet ‘normalisering’ her betyr all kontakt og all samtale mellom palestinere og israelere, uansett. Men «normalisering av Israels narrativ og monopol» må jo bety den formen for kontakt og samtale som virker koloniserende på sinnet og undergravende på palestinernes bevissthet og selvforståelse. Dette budet utelukker ikke at det går an å snakke med israelere på en annen måte, med en annen bevissthet, og med et mål om å bekjempe okkupasjonen.
Alcalá går hardt ut mot Omar Barghouti, en av grunnleggerne av BDS og bevegelsens fremste ideolog. Han oppfatter nemlig Barghouti som en representant for den ekstreme gruppe- og identitetstenkningen som skremmer ham. Eddie Whyte reagerer i et innlegg 04.08. indignert på vegne av BDS og Barghouti. Men han ser ut til å utelukkende forholde seg til den tredje av Alcalás tekster, og diskuterer derfor ikke Alcalás hovedtanke i artikkelserien, om gruppetenkning og behovet for samtale. Whyte hopper bare rett ned i en «ekkokamrenes skyttergrav» - som Bjørn Hanche-Olsen påpeker i sitt innlegg 06.08. Hanche-Olsen er for ellers slett ikke uenig med Whyte i at Israel begår systematiske overgrep, og at maktforholdet er asymmetrisk. Han mener bare at det må være lov å stille kritiske spørsmål og kanskje prøve ut alternative strategier i kampen for rettferdighet.
Det er ikke vanskelig å være enig i Whytes beskrivelse av Israels overgrep og det urettferdige i den enormt skjeve maktfordelingen mellom de to partene. Og i at det derfor er behov for å sette en annen form for makt inn mot Israel. Altså i at internasjonal boikott, desinvestering og sanksjoner (BDS) er nødvendig. Men må det nødvendigvis bety at det er svik å snakke sammen?
Det er ikke de økonomiske sanksjonene og boikotten Alcalá kritiserer. Alle eksemplene hans på boikott og svartelisting handler om kulturarbeidere, journalister og akademikere. Det er på det kulturelle området boikott nødvendigvis må bli mer diskutabelt fordi man der lett kan bevege seg inn i ensretting av tanker og meninger.
Boikott, desinvestering og sanksjoner er en ikkevoldelig aksjonsform. Alcalá er likevel skremt av den mest ytterliggående ideologien i BDS-bevegelsen (og i Israel) og mener at gruppe- og identitetstenkningen og meningstyranni bidrar til økt vold.
Mange palestinere og Israelere er fortvilet over voldsspiralen og tror ikke lenger på at den kan føre til noe positivt for noen av partene. Derfor vokser det fram flere organisasjoner som vil bekjempe okkupasjonen, men som uttrykkelig vil føre samtaler med representanter for den andre parten. De vil ikke godta at israelere ikke kan se på en palestiner som annet enn en farlig terrorist, og at palestinere ikke kjenner israelere som annet enn tungt væpnete soldater på kontrollposter og i voldelige aksjoner.
En slik organisasjon er Combatants for Peace, grunnlagt i 2005 av palestinere som tidligere hadde deltatt i voldelige aksjoner, og israelere som hadde tjenestegjort i hæren. Nå ville de stå sammen i ikkevoldelig kamp mot okkupasjonen. Derfor måtte de snakke sammen. Det var ikke lett, for mistilliten har blitt systematisk dyrket på begge sider, og det er vondt å stå ansikt til ansikt med et menneske som kan ha skadet noen av dine egne. Men gjennom samtaler bygget de tillit til hverandre og kunne begynne å samarbeide – fordi de hadde som felles mål å få slutt på volden ved å bekjempe okkupasjonen, slik at et fritt Palestina kan etableres. De har bevisst dannet en binasjonal organisasjon, der hver lokalgruppe består av en palestinsk og en israelsk del, som utgjør en enhet, og der alle styringsledd har to parallelle verv og organer, med israelere og palestinere som likeverdige partnere. De vil være et eksempel på at fredelig sameksistens er mulig og håper på at dette får ringvirkninger sosialt og politisk. Og de aksjonerer stadig mot okkupasjonsmaktens overgrep mot den palestinske befolkningen.
Combatants for Peace er ingen prateklubb eller et dialogforum. De bruker samtale som et nødvendig middel, og de kan som individer oppleve den transformerende kraften det har å få oppleve «fienden» som et medmenneske. Men samtalene er et middel til å bli i stand til å samarbeide praktisk, og arbeidet er konsekvent å aksjonere mot okkupasjonen. Derfor blir de beskyldt for å være landsforrædere i Israel. Og i Palestina. Og i BDS-bevegelsen internasjonalt, som ofte kritiserer dem for normalisering.
Men det er ikke rettferdig å rette anklagen for svik mot dem som kjemper for en rettferdig fred, bare fordi de samarbeider med mennesker på den andre siden. Slike organisasjoner som Combatants for Peace er et positivt svar på Alcalás frykt. De er i stand til å føre samtaler der okkupasjonsmaktens perspektiv ikke koloniserer de undertryktes sinn, og der medmennesker først og fremst er mennesker, ikke bare representanter for en gruppe.
Forfatter Petter Mohn